Når vi lærer et nytt språk, oppdager vi raskt at ord ikke bare er direkte oversettelser, men vinduer inn til en hel kultur, og et perfekt eksempel på dette er den subtile, men dype forskjellen mellom de norske ordene hus og hjem, og hvordan de relaterer seg til det italienske ordet casa. På norsk er skillet mellom disse to begrepene krystallklart. Et hus refererer utelukkende til selve den fysiske strukturen, altså fire vegger og et tak, mens et hjem er et følelsesmessig sted der du bor, finner ro og har hjertet ditt. Du kan fint bo i en leilighet, men det er likevel ditt hjem.
Her oppstår det ofte en sjarmerende språkforvirring fordi italienere har en helt annen tilnærming til ordet casa. På italiensk bruker man nesten konsekvent casa uansett om man faktisk bor i en enebolig eller i en blokkleilighet, ettersom ordet appartamento ofte føles for teknisk eller upersonlig i hverdagen. Når en italiener sier at de skal hjem, tenker de på den følelsesmessige tryggheten og ikke på arkitekturen, noe som betyr at de egentlig oversetter ordet til hjem i tankene sine, snarere enn til hus.
Denne måten å tenke på speiles i det klassiske italienske uttrykket “Casa dolce casa”, som på norsk blir til “Hjem, kjære hjem”, hvor det selvfølgelig ikke er mursteinene som er søte, men atmosfæren på innsiden. For en italiener ligger definisjonen av casa rett og slett i det levde livet, ikke i bygningstypen. Det handler mindre om eiendom eller arkitektur, og mer om den sosiale hverdagen og tilhørigheten som oppstår der man faktisk har slått rot.
