På italiensk er brutto et ord man bruker hele tiden, og det har mange betydninger. Det kan beskrive noe som ikke er pent å se på (et stygt maleri, et stygt hus) men også en ubehagelig situasjon: en dårlig dag, en dårlig karakter, en uheldig overraskelse. Ordet rommer både det sanselige og det følelsesmessige, og motsetningen, naturligvis, er bello (“vakkert”) som uttrykker harmoni, balanse og glede.
På norsk betyr brutto derimot noe helt annet. Her brukes det i økonomiske sammenhenger og viser til “bruttobeløpet”, altså summen før skatt og fradrag. Man snakker om bruttolønn eller bruttonasjonalprodukt. Det er det samme ordet, men brukt i to helt forskjellige verdener: den ene estetisk og hverdagslig, den andre teknisk og økonomisk.
Begge ordene stammer fra det latinske brutus, som betydde “grov”, “uferdig” eller “ikke raffinert”. På italiensk ble denne ideen til noe “lite tiltalende”, mens på norsk beholdt den betydningen av noe som ikke ennå er “renset” eller “justert”, altså verdien før fratrekk.
Også motsetningene følger samme logikk. På italiensk står brutto mot bello, mens på norsk står brutto mot netto. To ulike betydningsfelt, men med et felles poeng: både bello og netto peker mot noe fullendt, harmonisk og ryddig. Et lite eksempel på hvordan språk, selv med samme rot, kan utvikle seg i ulike retninger og likevel ende opp med å uttrykke noe ganske likt.
