Italia er en ubestridt gigant i verdensfotball, eller il calcio som italienerne selv kaller det med religiøs hengivenhet. Med fire stjerner på brystet, en merittliste som overgår de fleste, og en lidenskap som pulserer gjennom landets gater, har Italia alltid tilhørt den absolutte fotball-adelen. Men i dag står nasjonen overfor en ufattelig crisi (krise) som ryster støvellandet i grunnvollene. At Gli Azzurri (de lyseblå) nå har mislykkes i å kvalifisere seg til VM for tredje gang på rad, i 2018, 2022 og nå i 2026, er intet mindre enn un disastro (en katastrofe) for en befolkning som lever og ånder for sporten.
For en ekstremt stolt nasjon er denne langvarige tørken den ultimate brutta figura – et italiensk uttrykk for å tape ansikt eller dumme seg ut offentlig. Det er en nesten absurd motsetning at et lag som klarte å krone seg til europamestere i 2021, samtidig må tåle den dype skammen ved å se nok et verdensmesterskap sul divano (fra sofaen). Det som før var en selvfølgelig sommerfest med flagg og felles jubel, har i stedet blitt en smertefull påminnelse om fallet fra tronen, noe som etterlater italienske fotballhjerter i en tilstand av kollektiv vantro.
Språklig fun fact: Visste du at det italienske ordet for landslagstrener er C.T. (Commissario Tecnico)?
Sommeren uten Italia på skjermen føles som en italiensk middag uten pasta. Men som italienerne sier: Non tutto il male vien per nuocere – aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå må giganten gjenreise seg.
